Detaljer

Skrevet av rhla

Jeg håper dette webstedet vil kunne gi deg verdifull informasjon om en krig som tildels er glemt her i Norge, men som hadde store konsekvenser for vår historie noen år senere, nemlig den andre verdenskrig. Vi får ikke det hele bildet av grunnen til den uten å vite endel om første verdenskrig.

Selv om Norge ikke var direkte en del av første verdenskrig, så fikk den følger for landet vårt da den varte - ikke minst for skipstrafikken vår. Første verdenskrig startet i begynnelsen av den moderne tidsepoke, høsten 1914, og tiltrakk seg mange norske menn og kvinner som ville ta del i den. Noen direkte fra Norge, men mesteparten via de forskjellige deltagende land som de hadde emigrert til noen år før og følte de måtte være med å forsvare. 

Det har versert forskjellige tall om hvor mange nordmenn som deltok, og majoriteten av historikere og synsere mener tallet ligger et sted rundt 12 til 15.000 fordelt på begge allianser under krigen. Vi vet antallet av tapte norske liv på havet - rundt 2000, men antallet som døde rundt om kring på slagmarkene vet vi lite om. Men, skulle vi gi et cirka anslag utfra generell statistikk fra krigen vil tallet ligge mellom ca 15-17% av antall som deltok, ca +/- 1800 menn.

En artikkel som gir et bilde av Norges rolle under krigen finner du her.

Detaljer

Skrevet av rhla

Etter skuddene i Sarajevo var falt, og Hr.Princip og hans kampaner var tatt – kom stunden til å ta stilling til hva som skulle gjøres i sakens anledning. Sirkelen rundt Keiser Franz Josef var helt sikker i sin sak det var Serbia som stod bak attentatet siden Hr.Princip var serber. Litt glemt i det hele var det at han var en bosnisk serber, født og oppvokst i Bosnia – Herzegovina, og at hans medsammensvorne både var romersk-katolsk og muslimer av religiøs tilhørighet.

Det var med andre ord en gjeng unge gutter som støttet et fritt Bosnia – Herzegovina. Bosnia – Herzegovina hadde i flere århundrer vært endel av det Ottomanske rike, og i 1908 ble landet annektert av Østerrike-Ungarn,og som bosnierne så på med samme øyne som på okkupasjonen fra det Ottomanske rike. Østerrike-Ungarn var okkupanter, og i årene før i 1912 og 1913 ble det utført lokale kriger på Balkan som til slutt drev det Ottomanske rike ut av Europa. Med andre ord var det «en frihetsvind» som blåste på Balkan.

Detaljer

Skrevet av rhla

I 1877-78 fikk Serbia sin uavhengighet, og et kongedømme ble opprettet. Men, opp gjennom årene var det endel serbiske områder som lå under nabolandenes kontroll, særlig gjaldt dette serberne i det sørøstlige hjørnet av Østerrike-Ungarn. Serbias nasjonale frihetsbevegelse hadde som mål å forene alle serbere under banneret «Stor-Serbia», og hadde ganske like tanker som Bismarck hadde om den tyske samlingen.

Det lå an til konfrontasjon en eller annen gang i fremtiden så lenge Serbia under overflaten hadde dette som mål. Derfor var ikke tankene administrasjonen i Wien om hvem som lå bak attentatet helt uten grunnlag – men, det var langt fra å se på det som fakta som å tro på det, for det var ingenting som pekte mot offisielt deltagelse fra serbiske myndigheter. Serbia, etter uavhengigheten, hadde inngått nære relasjoner med Russland, for serbere er et slavisk folk på lik linje med russerne. Russland delte serbernes syn på ekspansjon, særlig etter nederlaget under Krim - krigen 1856-58 for bl.a det Ottomanske riket,og så på deres nederlag under krigene i 1912-13 med et smil. Russerne innså Serbia som ung nasjon trengte allierte - en slags garantist, så en allianse ble opprettet mellom nasjonene.

Detaljer

Skrevet av rhla

Hovedankepunktet for Østerrike-Ungarn å søke konsensus fra Tyskland på hvor langt de kunne gå overfor Serbia, og fra Tyskland fikk de en «blanko fullmakt» som det het, og i realiteten gav dette Østerrike – Ungarn rett til å gjøre hva de ville, og Tyskland ville stå dem bi uansett utfall av avgjørelse. I seg selv høres dette helt kokkelimonke ut, for hvilken nasjon ville gi en annen fullmakt til å gjøre hva de ville på en annen nasjons bekostning ?

Bakgrunnen for "in blanko fullmakt" fra Tyskland

Vel, den 5.juli 1914 i Berlin, sverger den tyske keiser Tyskland vil bistå Østerrike – Ungarn i uansett hva de måtte beslutte. En stor del av grunnen er faktisk av personlige grunner for Keiser Wilhelm, for kun 14 dager før mordet skjedde var han og tronarvingen Franz Ferdinand på jaktslottet hans i Østerrike der de bl.a snakket om situasjonen på Balkan. Det var gode personlige relasjoner mellom de to, så da Østerrike – Ungarns utenriksminister, Graf Von Hoyos, ankom noen dager før med to brev – et memorandum fra utenriksministeriet i Østerrike-Ungarn og et personlig brev fra Keiser Franz Josef, der begge understreket behov for handlinger på Balkan og allianseforbindelsen med Romania måtte sidestilles til fordel for Bulgaria grunnet Romanias nære forbindelser med Serbia, og ikke minst Russland. Brevene ble overlevert og lest under en lunsj på landstedet til keiseren i Potsdam, og det var daKeiser Wilhelm sverget støtte til Østerrike-Ungarn, men han måtte først ha et kansellimøte med keiserdømmets «overkommando», som bestod av bl.a Tysklands Kansler Bethmann Hollweg, utenriksminister Arthur Zimmermann, and Krigsminister Erich von Falkenhayn med fler. Han fikk konsensus av Tysklands øverste myndighet med sin støtte gitt til Østerrike-Ungarn. Østerrike-Ungarns utenriksminister dro hjem til Wien med den fullmakt som keiserdømmet ønsket seg, og veien lå åpen for en militær konfrontasjon med Serbia. Dette høres kanskje litt lett ut at noen få sjeler i to keiserdømmer kunne ha så mye makt til å skape en verdenskrig ?

Litt om Tysklands historie - med både Frankrike og Østerrike-Ungarn 

Vel, det var akkurat det som var tilfelle, og mange av grunnene til det startet ca 100 år før første verdenskrig brøt ut, nemlig i 1815 og Napoleons fall. Før 1815 hadde Preussen siden 1200 – tallet vært i krig og konfrontasjon med omverden, og i århundrene fremover gjennom personalunion og krig underla seg store deler av dagens Nord-Tyskland,store deler av Polen og de baltiske stater.

I 1525 ble Preussen protestantisk, noe som gjorde kongedømmet til en motstander hos de katolske tyske statene i sør, særlig da Bayern og Østerrike. Under det 18.århundre ble det vi kjenner som «prøyssiske verdier og styre» grunnlagt, og den prøyssiske armés rykte og organisering ,samt de effektive kommende tyske statsinstitusjoner ble til.

Under dette hundreåret var kongedømmet i krig med både Østerrike og det revolusjonære Frankrike – vant mot Østerrike, men tapte to kriger mot Frankrike og måtte avstå landområder. Da kalenderen vippet kongedømmet inn i år 1800, så skulle dette nye 19.århundre oppfylle manges drømmer om et samlet Tyskland bli sanne. Det begynte dårlig for Preussen, for i 1806 var de igjen på krigsstien, og hovedfienden var igjen Frankrike – men, det skulle by på en tragedie å utfordre Napoleon. Begge styrker samlet seg rundt to byer – Jena og Auerstedt i nåværende Tyskland. Grunnen til akkurat det ble to byer og to slag samtidig var pga den prøyssiske armeen delte seg i to, og da måtte jo den franske gjøre det samme. Det ble to slag som varte noen timer, men som skulle koste Preussen rundt 40.000 menn i tap,mens Frankrike tapte rundt 15.000 menn. Totalt var det rundt 220.000 mann i aksjon den 14.oktober 1806. Mye av grunnen til den endte som det gjorde var Preussen hadde begynt å mobilisere kun 19 dager før, så for si det enkelt – svaret på konfrontasjonen var gitt før slagene startet. Napoleon hadde en armè som hadde vært i krig nesten kontinuerlig i over 10 år..., og hadde meget erfarne kommandører og underoffiserer.

Fra 1800 til 1815 var Europa under Napoleons hæl, og det var ikke før 1814 han ble stoppet av et felles Europa, og sendt i exil til Elba - ei øy utenfor Italia. Napoleon holdt seg der i under 1 år - til mars 1815, da han med et lite følge dro tilbake til Frankrike, og samlet sammen styrker på veien mot Paris. Den franske kongen som var re-innsatt av de allierte dro i hui og hast tilbake til England, og Napoleon tok igjen makten i Frankrike under stor entusiasme fra den franske og parisiske befolkning.De allierte var selvfølgelig forferdet, og kunne ikke la dette fare hen uten å gjøre noe, og en hær oppbygging skulle skje i De Forende Nederlender - rundt Brussels i nåværende Belgia for å innta Frankrike igjen. Napoleon gjorde det samme, og fikk samlet rundt 75.000 mann som han nå dro mot den nederlandske grense for å møte trusselen fra de allierte. Partene møttes utenfor et lite sted som hadde navnet Waterloo, noen mil fra Brussels. Det var en blodig og jevn kamp, men da kampene begynte å gå mot slutten og de avgjørende kamper stod igjen, fikk de allierte støtte av den prøyssiske armè på 35.000 mann som dukket opp på kamparenaen i avgjørende øyeblikk og gav nådestøtet til den franske armè. Napoleon ble igjen sendt i exil,men denne gang til St. Helena - ei øy land ut i Atlanterhavet uten muligheter for å rømme, og som skulle bli hans hjem til han døde.

Året 1815 skulle bli starten for Preussens og Tysklands storhetstid som skulle vare frem til 1914 da "krigen som skulle ende alle kriger" begynte. Preussen og de tyske stater var føydale, og de var ikke noe demokrati. Det kunne også sies for Østerrike-Ungarn, selv om både de og det kommende samlede Tyskland hadde en demokratisk struktur hadde keiseren og adelen stor makt og innflytelse - særlig keiserne som person. Vi kan nesten si de var staten i staten.