Hovedankepunktet for Østerrike-Ungarn å søke konsensus fra Tyskland på hvor langt de kunne gå overfor Serbia, og fra Tyskland fikk de en «blanko fullmakt» som det het, og i realiteten gav dette Østerrike – Ungarn rett til å gjøre hva de ville, og Tyskland ville stå dem bi uansett utfall av avgjørelse. I seg selv høres dette helt kokkelimonke ut, for hvilken nasjon ville gi en annen fullmakt til å gjøre hva de ville på en annen nasjons bekostning ?
Bakgrunnen for «in blanko fullmakt» fra Tyskland
Vel, den 5.juli 1914 i Berlin, sverger den tyske keiser Tyskland vil bistå Østerrike – Ungarn i uansett hva de måtte beslutte. En stor del av grunnen er faktisk av personlige grunner for Keiser Wilhelm, for kun 14 dager før mordet skjedde; var han og tronarvingen Franz Ferdinand på jaktslottet hans i Østerrike der de bl.a snakket om situasjonen på Balkan.
Det var gode personlige relasjoner mellom de to, så da Østerrike – Ungarns utenriksminister, Graf Von Hoyos, ankom noen dager før med to brev – et memorandum fra utenriksministeriet i Østerrike-Ungarn og et personlig brev fra Keiser Franz Josef, der begge understreket behov for handlinger på Balkan og allianse forbindelsen med Romania måtte sidestilles til fordel for Bulgaria grunnet Romanias nære forbindelser med Serbia, og ikke minst Russland.
Brevene ble overlevert og lest under en lunsj på landstedet til keiseren i Potsdam, og det var da Keiser Wilhelm sverget støtte til Østerrike-Ungarn, men han måtte først ha et kanselli møte med keiserdømmets «overkommando», som bestod av bl.a Tysklands Kansler Bethmann Hollweg, utenriksminister Arthur Zimmermann, and Krigsminister Erich von Falkenhayn med fler. Han fikk konsensus av Tysklands øverste myndighet med sin støtte gitt til Østerrike-Ungarn.
Østerrike-Ungarns utenriksminister dro hjem til Wien med den fullmakt som keiserdømmet ønsket seg, og veien lå åpen for en militær konfrontasjon med Serbia. Dette høres kanskje litt lett ut at noen få sjeler i to keiserdømmer kunne ha så mye makt til å skape en verdenskrig ?
