Litt om Tysklands historie – med både Frankrike og Østerrike-Ungarn

Vel, det var akkurat det som var tilfelle, og mange av grunnene til det startet ca 100 år før første verdenskrig brøt ut, nemlig i 1815 og Napoleons fall. Før 1815 hadde Preussen siden 1200 – tallet vært i krig og konfrontasjon med omverden, og i århundrene fremover gjennom personalunion og krig underla seg store deler av dagens Nord-Tyskland,store deler av Polen og de baltiske stater.

I 1525 ble Preussen protestantisk, noe som gjorde kongedømmet til en motstander hos de katolske tyske statene i sør, særlig da Bayern og Østerrike. Under det 18.århundre ble det vi kjenner som «prøyssiske verdier og styre» grunnlagt, og den prøyssiske armés rykte og organisering ,samt de effektive kommende tyske statsinstitusjoner ble til.

Under dette hundreåret var kongedømmet i krig med både Østerrike og det revolusjonære Frankrike – vant mot Østerrike, men tapte to kriger mot Frankrike og måtte avstå landområder.

Da kalenderen vippet kongedømmet inn i år 1800, så skulle dette nye 19.århundre oppfylle manges drømmer om et samlet Tyskland bli sanne. Det begynte dårlig for Preussen, for i 1806 var de igjen på krigsstien, og hovedfienden var igjen Frankrike – men, det skulle by på en tragedie å utfordre Napoleon.

Begge styrker samlet seg rundt to byer – Jena og Auerstedt i nåværende Tyskland.
Grunnen til akkurat det ble to byer og to slag samtidig var pga den prøyssiske armeen delte seg i to, og da måtte jo den franske gjøre det samme. Det ble to slag som varte noen timer, men som skulle koste Preussen rundt 40.000 menn i tap, mens Frankrike tapte rundt 15.000 menn. Totalt var det rundt 220.000 mann i aksjon den 14.oktober 1806.

Mye av grunnen til den endte som det gjorde var Preussen hadde begynt å mobilisere kun 19 dager før, så for si det enkelt – svaret på konfrontasjonen var gitt før slagene startet. Napoleon hadde en armè som hadde vært i krig nesten kontinuerlig i over 10 år…, og hadde meget erfarne kommandører og underoffiserer.

Fra 1800 til 1815 var Europa under Napoleons hæl, og det var ikke før 1814 han ble stoppet av et felles Europa, og sendt i exil til Elba – ei øy utenfor Italia. Napoleon holdt seg der i under 1 år – til mars 1815, da han med et lite følge dro tilbake til Frankrike, og samlet sammen styrker på veien mot Paris. Den franske kongen som var re-innsatt av de allierte dro i hui og hast tilbake til England, og Napoleon tok igjen makten i Frankrike under stor entusiasme fra den franske og parisiske befolkning.De allierte var selvfølgelig forferdet, og kunne ikke la dette fare hen uten å gjøre noe, og en hær oppbygging skulle skje i De Forende Nederlender – rundt Brussels i nåværende Belgia for å innta Frankrike igjen. Napoleon gjorde det samme, og fikk samlet rundt 75.000 mann som han nå dro mot den nederlandske grense for å møte trusselen fra de allierte.

Partene møttes utenfor et lite sted som hadde navnet Waterloo, noen mil fra Brussels. Det var en blodig og jevn kamp, men da kampene begynte å gå mot slutten og de avgjørende kamper stod igjen, fikk de allierte støtte av den prøyssiske armè på 35.000 mann som dukket opp på kamparenaen i avgjørende øyeblikk og gav nådestøtet til den franske armè. Napoleon ble igjen sendt i exil,men denne gang til St. Helena – ei øy land ut i Atlanterhavet uten muligheter for å rømme, og som skulle bli hans hjem til han døde.

Året 1815 skulle bli starten for Preussens og Tysklands storhetstid som skulle vare frem til 1914 da «krigen som skulle ende alle kriger» begynte. Preussen og de tyske stater var føydale, og de var ikke noe demokrati. Det kunne også sies for Østerrike-Ungarn, selv om både de og det kommende samlede Tyskland hadde en demokratisk struktur hadde keiseren og adelen stor makt og innflytelse – særlig keiserne som person. Vi kan nesten si de var staten i staten.